Pilgrimsleia
Pilgrimsleia
I århundrede etter at Olav Haraldsson ble lyst hellig, var det om somrene store skarer av pilegrimer som valfartet til Trondheim. Denne strømmen av mennesker på vandring varte nesten helt frem til første halvdel av det 16. århundre. Pilegrimsstrømmen gjennom Brekken og Gauldalen var ikke av de største, men har likevel satt sine spor.
Øyvindstjønna
Øyvindstjønna ligger i et skar mellom Vassfjellet og Litjfjellet. Stedet har hatt stor betydning for vandrere gjennom tiden og var et viktig stopp for pilegrimer. Stedet har fått navn etter den engelske helgen St. Edwin som var konge over Northumbria på 600–tallet. Fra tjønna er det utsikt til reisemålet Trondheim og Nidarosdomen. Pilegrimer opp gjennom tiden må ha sett med glede på at målet snart var nådd, og gledet seg over å se Nidaros i det fjerne. Samtidig var Øyvindstjønna et mål i seg selv. I tillegg til at det var en hellig og undergjørende kilde som særlig ble valfartet rundt midtsommer og 4. oktober (St. Edwins helgendag), viser skriftlige kilder og arkeologiske funn at det sto et kapell her i middelalderen. Kapellet ble trolig bygd så tidlig som på 1200–tallet og revet på 1600–tallet. Rester etter kapellet ble oppbevart ved Melhus prestegård, men ble brukt som brensel når den svenske generalen og baronen Carl Gustaf Armfeldts soldater dro gjennom dalen i 1718.
Tekst: Ronald Nygård
Einar Tambarskjelve
Einar Tambarskjelve
Einar Tambarskjelve (ca 980 – ca 1050) er en av de mest omtalte og sagnomsuste personene i sagalitteraturen. I store deler av Snorres Heimskringla er han nærmest en gjennomgangsfigur. Fra den mektige høvdingegården og ættegården Gimsan i Melhus utøvet han sin makt. Ifølge sagaen skal han allerede som 18-åring ha kjempet ombord på Ormen Lange sammen med Olav Trygvasson i slaget ved Svolder ca år 1000. I Snorres kjente og livfulle skildring fra slaget heter det: ” Einar Tambarskjelve sto bak i krapperommet på Ormen. Han skjøt med bue, og skjøt hardere enn noen annen. Einar skjøt etter Eirik jarl, og pilen smalt i nakken på rorknappen rett over hodet på jarlen, og gikk inn like til surrebandene. Jarlen så på den, og spurte om noen visste hvem som skjøt, men i det samme kom det en ny pil, og det så nær jarlen at den fløy mellom siden og armen på han, og så inn i hodefjelen bak ham, slik at brodden sto langt ut på den andre siden. Da sa jarlen til en annen som noen sier heter Finn, men andre sier han var av finsk ætt, – det var en stor bueskytter – : ”Skyt den mannen i krapperommet du.” Finn skjøt, og pilen traff Einars bue på midten i det samme Einar spente buen for tredje gang. Da smalt buen i to stykker. Da sa kong Olav: ”Hva var det som smalt så høyt?” Einar svarte: ”Norge av din hånd, konge.” ”Det var vel ikke så stort smell”, sa kongen, ”ta min bue og skyt med den,” og så kastet han buen sin til ham. Einar tok buen, dro den straks ut forbi odden på pilen, og sa: ”For veik, for veik er kongens bue,” slengte buen tilbake, og tok skjold og sverd og kjempet med.”
Einar ble senere gift med Håkon jarls datter Bergljot. Han deltok ikke i slaget på Stiklestad, som reaksjon på de harde vilkårene danskekongen Knut påla nordmennene gjennom Alfivalovene, stilte Einar seg i spissen mot Danskeveldet. Han spilte en sentral rolle sammen med bisp Grimkjel i helliggjøringen av Olav Haraldsson. Sammen med Kalv Arneson hentet han i 1035 heim Olavs sønn Magnus fra Gardariket og gjennopprettet dermed et selvstendig norsk kongedømme. Einar ble Magnus den godes venn og rådgiver og den mektigste høvding i landet, han dominerte helt i Trøndelag. Han kom imidlertid i et spent forhold til etterfølgeren Harald Hardråde og opptrådte som den rene småkongen i Trøndelag og unnså seg ikke engang for å trosse kongen på tinget. Snorre ser det slik at han verget retten for bøndene mot kongen. Bare ved svik lyktes det Harald å drepe Einar og sønnen Eindride i Nidaroskaupangen. Ifølge sagatradisjonen ble likene deres jordet i Olavskirken ved siden av Magnus den gode.
Tekst: Ronald Nygård
Håkon Jarl og Tora på Rimol
Håkon Jarl og Tora på Rimol
Snorres skildring i Heimskringla av hvordan Håkon jarl endte sine dager i grisehuset på Rimol, drept av sin egen trell, hører til en av de mest kjente hendingene i sagatiden.
Hvem var så denne Håkon jarl og hvordan lyder historien?
Håkon var kyst-norges hersker i tiden 970 – 995. Særlig etter seieren over jomsvikingene i Hjørungavåg var han blitt en populær hersker, vennesæl og godt likt. Etter hvert ble han imidlertid mer og mer tyrannisk, og verst var det ifølge sagaen at jarlen stadig var etter konene og døtrene til bøndene. Da han en vårdag i 995 kom på veitsle eller gjestebud til Melhus i Gauldalen og sendte bud etter kona til storbonden Orm Lyrja, den fagre Gudrun fra Lunde – kalt Lundesola – på Bunes fire mil lenger oppe i dalen – brast det. Trellene som Håkon hadde sendt til Bunes fikk beskjed om å dra tilbake og hilse jarlen med at det ikke kom på tale å sende Gudrun til han og Gudrun selv ba dem hilse jarlen med at hun ikke ville komme med mindre han sendte Tora fra Rimol etter henne.
Orm Lyrja sendte hærpil utover bygdene og bøndene sluttet mannjevnt opp for å ta jarlen. Håkon rømte unna og søkte tilflukt i Jarlsdalen på Søberg i Melhus. Etter et kort opphold her, sendte han mennene sine fra seg og ba dem dra til Viggja ved Trondheimsfjorden hvor han hadde skipene sine liggende og derfra seile til Møre og møte han der. Selv gikk han over isen på Gaula, kjørte hesten sin nedi en råk og lot kappen ligge igjen slik at det skulle se ut som om han hadde druknet. På andre siden av elva gjemte han seg under en steinheller – ”Jarlshula” i Bagøya ved Gaula – sammen med trellen sin Tormod Kark. En trell han forøvrig hadde fått i tanngave som liten gutt, i forbindelse med at han fikk sin første tann. Sagaen gir en livfull skildring av natten i Jarlshula. I Snorre heter det at :
De to gikk inn i en heller, som siden blir kalt Jarlshelleren. De sovnet, og da Kark våknet, sa han hva han hadde drømt: En svær og fæl mann kom framom helleren, og Kark ble redd han skulle gå inn, den mannen sa til han at Ulle var død. Jarlen sa at Erlend (Håkon jars sønn) var visst drept. Tormod Kark sovnet igjen for annen gang og skrek stygt i søvne, da han våknet sa han at han hadde drømt han så samme mannen. Han kom da tilbake og ned til dem og ba Kark si til jarlen, at nå var alle sund stengt. Kark fortalte drømmen, og jarlen sa han var redd slikt spådde han ikke hadde lenge igjen å leve.
Herfra dro Håkon jarl og Kark videre opp til gården Rimol, hvor den mektige husfrua Tora, jarlens frille, bodde. I følge Snorre lot Tora grave ut en grisebinge, hvor Håkon jarl og trellen Kark gjemte seg. Til Rimol kom også Olav Tryggvason, som nettopp var blitt tatt til konge av trønderne på Øyrating i Nidaros, og i Snorre heter det:
Da holdt Olav husting ute i gården; han steg opp på den store steinen ved grisebingen. Der talte Olav til folket, og i talen sin sa han at han ville gi den mann både gods og ære som skadde Håkon jarl. Denne talen hørte jarlen og Kark. De hadde lys hos seg. Jarlen sa:”Hvorfor er du så bleik, men av og til svart som jord? Det er vel ikke slik at du vil svike meg?” ”Nei”, sa Kark. ” Vi ble født i samme natt, sa jarlen; det blir visst ikke lenge mellom døden vår heller.” Da det ble kveld, for kong Olav bort. Og da natten kom, holdt jarlen seg våken; men Kark sovnet og bar seg ille. Jarlen vekket han og spurte hva han drømte. Han sa: ” Nå var jeg på Lade,og Olav Trygvasson la en gullring om halsen på meg.” Jarlen svarte: ”Da vil Olav legge en blodrød ring om halsen på deg om du treffer han. Ta deg i vare for det, men av meg skal du nyte godt som før; svik meg ikke.” Deretter våket de begge to, slik som den ene våket over den andre. Men mot dagen sovnet jarlen, og brått bar han seg ille, og det så hardt at han skaut hælene og nakken under seg, akkurat som han ville reise seg opp, og skreik høgt og fryktelig. Kark ble redd og tok en stor kniv av beltet sitt og stakk den gjennom strupen på jarlen og skar den ut. Dette ble Håkons bane. Etterpå skar Kark hodet av jarlen og sprang bort med det. Dagen etter kom han inn til Lade og hadde hodet til jarlen med til kong Olav. Han fortalte da det som hadde hendt mellom han og Håkon jarl, og som her er skrevet. Siden lot kong Olav han leie bort og hogge hodet av han.”
Etter sagatradisjonen drog Eirik jarl på hærtokt til Gardarike for å hevne seg på kong Valdemar, som hadde fostret opp Olav Tryggvason. Som avslutning på hærtoktet gikk han til angrep på den rike handelsbyen Aldeigjuborg (dagens Staraja Ladoga) og brente ned og ødela den store borgen ved byen. Dette skal ha funnet sted rundt år 997. Dermed fikk altså dramaet på Rimol i Melhus virkning langt ut over landets grenser.
Tekst: Ronald Nygård
Romertida
Romertida
ROMERTIDA 0 – 400 e.kr.
Allerede 700 år før den mye mer kjente vikingtida begynte å gjøre seg gjeldende her i Skandinavia hadde vi en periode med stor aktivitet, handel og kontaktnettverk langt utafor Melhus og Gauldalen. Vi kaller denne arkeologiske perioden for romertid på grunn av den tydelige innflytelsen fra det omfattende Romerriket i sør.
De mange arkeologiske funn fra romertid i Melhus forteller oss at dette må ha vært en veldig viktig periode i disse bygdene. Vi har mange gravfunn som tyder på at det må ha levd svært velstående og innflytelsesrike mennesker flere steder i Melhus, blant annet på Gimsan og Gyllan. På Gyllan har de brente beinrestene av to mennesker, – trolig kvinne og mann, – og bjørneklør fra et skinn blitt samla opp i en importert bronsekjel fra romersk område. Også på Ven ved Grøtvatnet og Foss ved Horg Bygdatun har det blitt avdekket graver som viser høy status i form av vakre våpen, gullringer og krukker. I begge disse gravene er det utstyr som forteller om et krigersamfunn med tilgang til jern av beste kvalitet. Vi vet også at de har drevet med jernutvinning i romertid, og såkalte “rosettanlegg” fra denne perioden er funnet ved innsjøen Håen lengst inni Lundadalen øst for Lundamo. Dette er grunnen til at både forskere og lokalhistorikere mener det kan ha vært en sammenheng mellom jernproduksjonen og rikdommen blant høvdingslektene rundt omkring i Melhus.
Høvdinggraven på Fossbakken på Hovin. Foto: Ronald Nygård
I en kultur der krigføring og handel med jern og andre ressurser fra utmarka, for eksempel skinn, var sentralt kan det fort ha oppstått fiendskap og skepsis mellom ulike storslekter, allianser eller bygder. Dette kan være en av årsakene til at de såkalte bygdeborgene oppstår. I Melhus har vi i dag tre slike sikre borganlegg, men sannsynligvis finnes det flere som er uoppdaga. På åsen Litjsten tett ved Lundamo skole og barnehage finner vi den flotteste og mest tilgjengelige av de tre. Doble voller av jord og stein må gjort toppen av Litjsten uinntakelig, og utsikten fra dette stedet er fantastisk. I teorien kan dette ha vært en viktig kontrollpost for transporten av varer gjennom Lundadalen. Det siste borganlegget ble registrert i 2017. Arkeologiske undersøkelser i framtida kan gi oss svaret på om alle borgene oppstod samtidig eller om de er fra forskjellige deler av eldre jernalder.
Tekst: Kjell Andre Brevik
Kilder:
Norgeshistorie: https://www.norgeshistorie.no/romertid/
Bronsealder
Bronsealderen
BRONSEALDEREN 1800 – 500 f.kr.
Inntil 2017 visste vi i grunnen veldig lite om bronsealderen i Melhus. Det lille vi hadde av kunnskap var hovedsakelig basert på funn av bosetningsspor i form av stolpehull fra bygninger og kokegroper der det ble tilberedt mat. I tillegg hadde vi kjennskap til en del felt med helleristninger eller bergbilder spredt fra Rødde i nord til Foss i sør, men det er vanskelig å datere figurer som er hogd inn i stein …
Så i 2017 kom altså vendepunktet som kom til å forandre vårt syn på denne delen av den lange Melhushistoria. I forbindelse med det skal bygges ny E6 på vestsida av Gaula mellom Lundamo og Hovin ble det brukt gravemaskin for å avdekke et stort jorde ved gardsbruket Sandbrauta. Under et opptil 3 m. tykt lag (!) med leire kunne arkeologene begynne å rense fram både kokegroper og stolpehull fra hus, men de gjorde nok ekstra store øyne da det dukka opp ei gravrøys med bevarte bronsegjenstander inni. Like ved denne røysa av runde elvesteiner lå det andre begravelser i form av brente bein under flate hellesteiner. I tilknytning til gravfeltet ble det funnet til sammen sju flyttbare steiner med helleristninger som viste en båt, en fotsåle, skålgroper og en menneskefigur!
Ristningene så helt ferske ut etter å ha ligget innkapsla i leire i ca. 2700 år. På samme utgravningsområde ble det også funnet ei støpeform i kleberstein for å lage bronseøkser og et ovnsanlegg for smelting av dette metallet! Men hvorfor var alt så godt bevart? I forbindelse med den arkeologiske utgravninga kunne geologer peke ut ei kjempestor rasgrop ved garden Bredlia like øst for Sandbrauta. Dateringer fra utgravninga viser at hele feltet må ha blitt dekket av et enormt leirras en gang i tidsrommet 820-580 f.Kr., med andre ord i yngre bronsealder. Dermed la leira seg som et beskyttende lokk over alle faste spor fra denne tida. En tragedie for bronsealderfolket i området ble til et lykketreff for oss!
Takket være resultatene fra Sandbrauta kan vi slå fast at mange av helleristningene i Melhus sannsynligvis er fra bronsealderen, selv om denne tradisjonen trolig fortsatte inn i hundreåra før vår begynnelsen av vår tidsregning. Gaulfossen ligger under 2 km. sør for Sandbrauta. I 2018 ble det funnet et stort felt med helleristninger nedi selve fossekløfta. Ved fossen har fortidsmenneskene hogd inn både båter, hester, menneskefigurer, bjørn og reinsdyr i berget. Dette må ha vært et spesielt sted for bronsealderfolket. Kanskje det var her de ofra til den mektige elveguden i Gaula?
Tekst: Kjell Andre Brevik
Ressurser:
Historien om et ras: http://www.norark.no/prosjekter/sandbrauta-lundamo-melhus-e6-utbygging/historien-om-et-ras/
Helleristningene på Foss i Melhus: https://spormagasin.no/2020/08/helleristningene-pa-foss-i-melhus/
Norgeshistorie: https://www.norgeshistorie.no/bronsealder/
“Sandbraut-mennesket” og et hundedyr med lang hale. Foto: NTNU Vitenskapsmuseet
Steinalder
Steinalderen
Steinalderen i Norge deles inn i eldre steinalder (10 000–4000 f.Kr.) og yngre steinalder (4000–1800 f.Kr.)
Steinalderen strekker seg over et hav av tid, men merkelig nok er det likevel den delen av Melhushistoria som har etterlatt seg færrest spor i landskapet vi bor i. En gang iblant dukker det tilfeldigvis opp en steingjenstand som gjør oss oppmerksomme på at det har bodd folk her lenge før de første bronsene glitra i sola.
Sommeren 2019 fant laksefiskeren Tom Olav Skarpjordet fra Gudbrandsdalen en snodig stein midt utpå ei elveør i Gaula ved Gyllan lengst sør i Melhus. Han tok med seg steinen hjem og viste den fram til en fylkesarkeolog på Lillehammer. Hun het Torill S. Nygard og hadde vokst opp på Melhus! Torill kunne begeistret fortelle den nysgjerrige finneren at dette var ei såkalt skafthulløks fra slutten av steinalderen. Opprinnelig har et solid treskaft sittet fast i øksehodet. Steinalderøksa har nå kommet tilbake til Trøndelag, men hva kan den si oss om steinaldermenneskene i Melhus? Tom Olav fant øksa i elva tett ved Gyllgrenda. Året før, i 2018, fant arkeologene en del av ei lignende øks under utgravninga like ved, og takket være skikken med at folk leverer inn slike spennende funn til museene, vet vi at det også ble funnet i skafthulløks i ei myr i samme område for over hundre år sia. Det må bety at det har bodd mennesker på denne plassen i tida rundt 2000 f.Kr. Under gravene som ble undersøkt på Gyllan i 2018 dukka det blant annet opp spor etter jordbruk. Kull fra den eldgamle matjorda ble datert til yngre steinalder, så nå vet vi at noen av de tidligste bøndene i Melhus holdt til i de solrike bakkene på Gyllan. Selv om vi ikke har bevis for det enda, tenker vi oss at disse bøndene også hadde kyr og sauer som beita rundt boplassen. Bevisene ligger fremdeles gjemt i jorda!
Vi har mange enkeltfunn fra yngre steinalder i Melhus. Observante folk har for eksempel oppdaga økser på steder som Holem ved Melhus, Bortn ved Ler og på Lyngen ved Lundamo. Andre steder har vi dateringer fra steinalderbøndenes kokegroper, og på Skjerdingstad har arkeologene til og med funnet rester av langhus fra siste del av steinalderen. Felles for alle disse stedene er at de ligger mye høyere enn Gaula slik at elva ikke har fått muligheten til å skylle vekk alle spor. Neste gang du går langs en nypløyd åker med elva på trygg avstand må du følge godt med. Kanskje du er den neste heldige finneren av ei øks eller en pilspiss fra steinalderen?
Tekst: Kjell Andre Brevik
Ressurser:
Norgeshistorie: https://www.norgeshistorie.no/yngre-steinalder/
Dekorasjon og symbolikk på skifergjenstander: https://spormagasin.no/2020/02/dekorasjon-og-symbolikk-pa-skifergjenstander/
Når ble Norge et bondeland? Egentlig? : http://www.norark.no/innsikt/nar-ble-norge-et-bondeland-egentlig/
Vertshuset Høvdingen
Vertshuset Høvdingen
Omkring 1915 kom svensken Karl Petter Gustafsson til Norge. Han var ullspinner. Han etablerte seg på Rønningen i Melhus, der han kjøpte et uthus. Huset han holdt til i brant 1918. Gustafsson bygde senere nytt spinneri på tomt fra Melhusgården, denne gang i mur. Her var Melhus Ullspinneri i virksomhet til 1939. De vanskelige trettiåra gjorde at Gustafsson måtte innstille virksomheten. Huset ble da ei tid brukt som mjøllager, inntil tyskerne kom og la beslag på bygget. Etter krigen fortsatte ullspinneriet å være i Forsvarets eie, som en del av Melhus leir. På 1970-tallet ble de militære aktivitetene konsentrert til austsida av E6. Ullspinneriet ble solgt til Willy Fjorden og Rolf Evjen, som renoverte huset for å bruke det til restaurant og selskapslokaler. Etter en navnekonkurranse ble stedet nå kalt Vertshuset Høvdingen. Høvding-navnet er etter sagaens mektige melhusbygger, som f. eks. Asbjørn av Medalhus og Einar Tambarskjelve.
Karl Petter Gustafsson kom fra sørlige Sverige. Han bygde ullspinneriet i en arkitektur han kjente fra sine heimtrakter, i en dansk-svensk stil. Derfor hadde huset det karakteristiske store og skrå taket, slik at veggene på langsidene av huset bare når en etasje opp, enda huset var i to etasjer. Byggestilen har senere smittet over på Melhus skysstasjon, der en har tatt igjen noe av trekkene fra Vertshuset Høvdingen, som ble bygd som ullspinneri i 1920. Huset ble revet i 2013.
Tekst: Åsmund Snøfugl
Hølonda landbruksmuseum
Hølonda landbruksmuseum
Hølonda Landbruksmuseum ligger på Gåsbakken på Hølonda. Her er det ei stor samling med landbruksredskaper og flere meget gamle traktorer, og en lokomobil i full stand.
Herfra er det et kvarters gange etter en sti opp til vasskverna i Oksfallet i Brennbekken.
Kilde: Melhus historielag
Dampmaskin på Hølonda landbruksmuseum. Foto: Trønderbladet
Hølonda skimuseum
Hølonda skimuseum
Hølonda skimuseum er i gamle Gåsbakken skole. Det er det en samling ski, staver og bindinger som viser skihistoriens utvikling fra 1800-tallet og fram til i dag. Blant annet er det ei samling av skiene til Oddvar Brå, Toralf Engan, Magnar Estenstad og Svein Lilleberg. Samlingen omfatter også et gammelt klasserom og et heimefrontrom som spesielt tar for seg skibruken til sabotørene av Thamshavnbanen under krigen.
Museet er åpent på forespørsel.
Skimuseet ligger på samme tun som Langås Foto Museum.
Kilde: Melhus historielag
Fotomuseet på Hølonda
Fotomuseet på Hølonda
Harald Langås har samlet på bilder gjennom mange år. Den 17. mai 2008 åpnet han sitt eget fotomuseum på Gåsbakken. Her er det utstilt mange hundre bilder fra Hølonda, Horg, Flå og Melhus. Det eldste er fra 1864. Utstyret fra det gamle mørkerommet på Melhusbladet er også utstilt. Det er også ei samling med ca 200 fotoapparater, de eldste fra omkring 1870, og fram til våre dager.
Kilde: Melhus historielag
Presenteres av Melhus kommune i samarbeid med Medier og kommunikasjon på Tiller videregående skole.