Idrettsprofiler
Idrettsprofiler
Oddvar Brå, Hølonda. Født 1951. Langrenn.
Toralf Engan, Hølonda. Født 1936. Skihopp.
Ingrid Syrstad Engen, Melhus. Født 1998. Fotball.
Magnar Estenstad, Hølonda. Født 1924. Langrenn.
Jørgen Nyland Graabak, Flå. Født 1991. Kombinert.
Iver Jønland, Hølonda. Født 1950. Langrenn.
Anne Kjersti Kalvå, Lundamo. Født 1992. Langrenn.
Unni Lehn, Melhus. Født 1977. Fotball.
Magne Thomassen, Melhus. Født 1941. Skøyteløper.
Tingsystemet
Tingsystemet
På Frosta, nærmere bestemt på Tinghaugen på Logtun, ble det reist en minnestein i 1914. Rundt den står det 12 fylkessteiner som ble reist i 1930. Frosta var i mange hundre år samlingsplass for utsendingene til Frostatinget.
Slik vi kjenner Frostatingsloven, fikk den sin form og inndeling under kong Håkon Håkonsson i 1260. Men sannsynligvis fantes det ei eldre lovbok, den såkalte Grågås fra slutten av 1100-tallet, som gjaldt for Frostatingets lovområde.
Selve lovområdet omfattet de to enhetene Uttrøndelag og Inntrøndelag, som hver var delt i følgende fire mindre fylker: Inntrøndelag; Skeynafylki, Eynafylki, Verdølafylki og Sparbyggjafylki. Uttrøndelag; Strindafylki, Stiordølafylki, Gauldølafylki og Orkdølafylki. Disse åtte fylkene utgjorde kjernefylkene i tingsambandet for Trøndelag. Senere kom Raumsdølafylke, Nordmørafylke og Naumdølafylke til. Fra hver av de uttrønderske fylkene kom det 60 nemndmenn og 40 fra hver av de inntrønderske.
Frostadtinget var altså et representasjonsting og nemndmennene ble oppnevnt av de enkelte fylkene. På 1100-tallet fant tingsamlingen sted på petersmesseaften 28. juni. Senere, på 1200-tallet ble den flyttet til botolvsmesseaften 16. juni. Altså mellom vår- og høyonn. I tillegg til denne samlingen, ble det holdt tingsamlinger i hvert av fylkene og bygdeting for enda mindre geografiske enheter. Hvor disse siste lå, er usikkert, men vi vet at på Tislauan i Melhus ble det holdt tingsamling.
Sannsynligvis har det eksistert tingsteder, tingsamlinger og hevdvunnen rettspraksis allerede før middelalderen. Men dermed er det ikke gitt at Frostadtingsloven slik vi kjenner den, har vært overlevert muntlig i flere generasjoner før den til slutt ble nedskrevet i middelalderen. De fleste historikere mener nok at de norske middelalderlovene kom til etter initiativ av konge og kirke.
Hvilken funksjon hadde dette og andre ting? På tinget ble det kunngjort avtaler om kjøp og salg av jord og her ble det også avsagt dom i forbindelse med lovbrudd som tyveri og drap. Bygdetingene kunne kalles sammen på så kort varsel som fem netter. Tinget oppsto med andre ord som resultat av behovet for et fellesorgan som kunne fatte avgjørelser eller gi råd i forbindelse med konfliktløsing og behandling av saker som hadde betydning for fellesskapet.
I Håkon den godes saga i Snorres Heimskringla, møter vi den mektige høvdingen Asbjørn fra Medalhus. Her er han framstilt som talsmann for trønderbøndenes motstand mot kongens forsøk på å innføre kristendommen til landet. Kanskje fant dette munnhuggeriet mellom konge og bønder på Frostadtinget sted på 950-tallet en gang. Og da er vi inne på en interessant funksjon; var det slik at tinget etter hvert representerte en motvekt mot kongenes forsøk på å innføre enekongevelde? At for eksempel Olav-kongene etter hvert så at de måtte redusere tingenes makt for at de selv skulle kunne styrke sentralmakten? I så fall representerte tingene etter hvert en tidlig-demokratisk motvekt mot forsøkene på å innføre enekongeveldet. Et slags folkestyre med andre ord. Og at ikke bare Asbjørn av Meldalhus, men i særlig grad Einar Tambarskjelve på sine gamle dager, forsvarte tingenes innflytelse mot en voksende sentralmakt. Da fortjener Einar absolutt sin plass på Rådhusveggen, hvor kommunestyret jo nettopp representerer lokaldemokratiet.
Tekst: Roland Nygård
Frostatingsseglet er eit segl som syner kong Magnus Lagabøte på St. Hansdag i 1274 medan han sit på trona og gjev lagmannen for Frostatinget den nye Frostatingslova. Tingbøndene – tre stykker – står til venstre for kongen, kongen i midten med krona på hovudet og septeret i handa, og med den norske lova under føtene. Nedst i seglet er det to bogeskyttarar; den eine siktar på eit ekorn, medan den andre siktar på ein fugl. Både ekornet og fuglen sit i kvart sitt tre.
Teksten er hentet fra Wikipedia.
Hovin stasjon
Hovin stasjon
Hovin stasjonsbygning ble oppført i 1864. Arkitekt var G.A.Bull. Konstruksjonen er i tre. Stasjonen var av samme type som på Lundamo, Ler, Melhus, Nypan, Heimdal og Sluppen. Dessuten var det på Hovin et uthus og pakkhus. Få av Størenbanens gamle bygninger er bevart. Hovin stasjon er mye forandret, men etter en standard ombyggingstegning som er brukt flere steder. Et historisk flommerke finnes på veggen på stasjonen.
Sagbergfossen kraftstasjon
Sagbergfossen kraftstasjon
Denne kraftstasjonen ble bygd i 1916, og det var industriutbyggeren Christian Thams som sikret seg fallrettighetene fra Ånøya i denne fossen. I forbindelse med at Thams fikk i gang et stort oppsving i Løkken gruver med tilhørende elektrisk jernbane først på 1900-tallet, ble det et stort behov for elektrisk kraft. Thams måtte da se seg om utenfor Orkdalområdet, og da bygde han ut her.
Denne prektige stenbygningen står som et monument over et håndverk som etter hvert ebbet ut. Bortsett fra Melhus kirke, er dette den fineste bygningen av natursten i Melhus kommune.
Fangstanlegget ved Grøtan
Fangstanlegget ved Grøtan
«Mellom åsene Hoksteråsen og Kvernåsen mellom Broka og Benna går et gammelt vilttråkk der en ennå kan se spor etter dyregraver.» Dette skrev lokalhistoriker Harald Langås i årsskriftet Melhusbyggen i 2007. Det var kjentmann Martin Grøtte som først gjorde Harald oppmerksom på «Fangstgropa i Brudalen». Lokalt har dette fangstkulturminnet altså vært kjent svært lenge, – ja, kanskje helt sia siste elgen gikk i fella. Én av årsakene til dette kan være at stedet fortsatt regnes som en utsøkt jaktpost. Antakelig er dette òg grunnen til at det er rydda skog i ei glenne akkurat der hvor fangstgropa er plassert, hvilket bidrar til at den er veldig synlig for den som vil oppleve lokaliteten.
I februar 2014, besøkte vi Brudalen og fangstgropa som snart viste seg å være to. I mai 2015 ble ei tredje fangstgrop påvist et stykke lenger øst for de to øvrige. Sammen utgjør disse et fangstanlegg som under drivjakt har gjort det umulig for dyra å passere dalen uten å gå seg ned i glatte og dype trekasser. For å (vill-)lede viltet har jegerne satt opp gjerder fra det loddrette berget i nord til bratthenget i sør. Brutalt, men effektivt i ei tid da pil og bue var alternativet og jaktlykken hadde stor betydning for husholdninga. Et velretta spydstikk endte byttets angst. Nærheten til Grøtan indikerer at fangstanlegget har tilhørt garden. Fra 1863 ble denne fangstmetoden forbudt, men da var nok skikken for lengst lagt vekk på Hølonda. Fangstanlegget i Brudalen ble trolig etablert i jernalderen og er freda.
Skjulberga
Skjulberga ved Skjeggstadbakken på Hølonda
Som navnet tilsier er dette et velegna sted for å skjule seg. Men Skjulberga er også godt skjult i seg selv; først i de senere år har stedet har blitt et turmål for andre enn lokalkjente.
Overhenget i helleren strekker seg rundt 50 m. i lengde! I den nordligste enden er avstanden fra veggen innerst og ut til dråpefallet ca. 5 meter, og takhøgda er tilsvarende. Dette partiet er særlig gunstig med tanke på mulig tilhold og aktivitet under helleren i forhistorisk tid. Teksten på skiltet ved dette unike stedet viser at helleren og de uvanlige steinalderfunna i området (se bilder av flintskraper og steinredskap) har satt tankene i sving hos folk som ferdes her. Var det under denne hammeren noen av de første hølondinger kvilte seg ved varmen?
Elektrisitetsproduksjon
Elektrisitetsproduksjon
Før elektrisiteten gjorde sitt inntog her på stedet, var det hest og folk som sto for drivkrafta, og tranlampa og «Petromax lampa» som sørget for belysningen. Rett nok var det i enkelte småelver og bekker «kvennjkaller» som skaffet kraft til tømmerskur, maling av korn til mel og stamping til vadmel, men det var bare når det var stor vassføring at dette var mulig. Men så kom elektrisiteten til regionen, og hovinsbyggene startet med å bygge kraftverk i de relativt få og små vassdragene i bygda.
«Gyllverket» med vasskraft fra Gylla ble bygd i 1912 og var i drift fram til1966. Dette var den desidert største produsenten av elektrisk kraft i bygda. De hadde abonnenter både i Gyllråa og i Krogstadgardan . Effekten i verket var på 40 KWh. Verket leverte strøm til både «Gyllsaga» og «Stenbruddet » sør for Hovin Stasjon. Det kunne nok til tider være stor belastning på verket, og stadig hadde lyspærene et rødlig skjær i stedet for det lysegule.
«Bjørkbekken» kraftverk ble bygd i 1920 med vasskraft fra bekken med samme navn og var i drift fram til den kommunale strømleverandøren Horg Kommunale Elektrisitetsverk førte fram strøm til området. Dette verket hadde en effekt på ca. 12 KWh.
På «Sletta» var det flere mindre kraftverk. Erik Midtømme bygde et verk i» Sørtømmesbekken» i 1930. Iver Nordtømme bygde i «Nordbekken» i 1923. Dette ble etter hvert tatt over av sønnen Petter Nordtømme og drevet helt fram til 1972. Predrikk Nordtømme bygde et kraftverk i Rognabekken. I Fossgrenda hadde Roald Jensen Vollan ei tid et lite kraftverk i «Litjløkkjbekken». Dette var bare til eget bruk.
Dette er det jeg har funnet av strømproduserende virksomheter på Hovin. Det kan vel knapt nok kalles en næring, men var viktig nok for andre næringers drift og utvikling. Etter hvert ble de små kraftverkene nedlagt, og Horg Kommunale Elektrisitetsverk (HKE) tok over abonnentene. HKE ble startet i 1933 og fikk vasskrafta til strømproduksjonen fra «Lundasokna».
Tekst: Roar Gylland
Kilder:
«Bosetting og folkeliv i Horg », bind 2, 3 og 4
«Hovind Handelsforening 125 år» av Ivar Skjærvold
«Horgbyggen 2011» – innlegg ved Rolf Hovind Intervju med: Leif Gylland, Ingeborg Kvåle, Tove Helen Rognhaug, Bjørn Oddvar Raphaug, Otto Østerli.