Fangstanlegget ved Grøtan
«Mellom åsene Hoksteråsen og Kvernåsen mellom Broka og Benna går et gammelt vilttråkk der en ennå kan se spor etter dyregraver.» Dette skrev lokalhistoriker Harald Langås i årsskriftet Melhusbyggen i 2007. Det var kjentmann Martin Grøtte som først gjorde Harald oppmerksom på «Fangstgropa i Brudalen». Lokalt har dette fangstkulturminnet altså vært kjent svært lenge, – ja, kanskje helt sia siste elgen gikk i fella. Én av årsakene til dette kan være at stedet fortsatt regnes som en utsøkt jaktpost. Antakelig er dette òg grunnen til at det er rydda skog i ei glenne akkurat der hvor fangstgropa er plassert, hvilket bidrar til at den er veldig synlig for den som vil oppleve lokaliteten.
I februar 2014, besøkte vi Brudalen og fangstgropa som snart viste seg å være to. I mai 2015 ble ei tredje fangstgrop påvist et stykke lenger øst for de to øvrige. Sammen utgjør disse et fangstanlegg som under drivjakt har gjort det umulig for dyra å passere dalen uten å gå seg ned i glatte og dype trekasser. For å (vill-)lede viltet har jegerne satt opp gjerder fra det loddrette berget i nord til bratthenget i sør. Brutalt, men effektivt i ei tid da pil og bue var alternativet og jaktlykken hadde stor betydning for husholdninga. Et velretta spydstikk endte byttets angst. Nærheten til Grøtan indikerer at fangstanlegget har tilhørt garden. Fra 1863 ble denne fangstmetoden forbudt, men da var nok skikken for lengst lagt vekk på Hølonda. Fangstanlegget i Brudalen ble trolig etablert i jernalderen og er freda.
