Bygninger og steder

De tre bygningene – butikken, stabburet og pakkhuset – er det som idag kalles Gamle Hovin. Butikken ble nedlagt i 1969, men et lite utsalg fortsatte, med salg av blomster, bøker, medisin og annet. Butikkdøren ble stengt for godt rundt 1995. Men i 2002 ble bygningene kjøpt av noen folk i bygda. De ville ta vare på minnene etter den store butikkdriften. I 2011 ble eiendommen omgjort til en stiftelse. Styret i stiftelsen – fem personer – setter bygningene i stand og har virksomhet for både barn, unge, voksne og gamle i de trivelige lokalene. Alt arbeidet som stiftelsen og venneforeningen gjør, gjøres gratis og på dugnad.

Da butikken var butikk kunne man kjøpe omtrent alt der: Mat til folk og dyr, klær, sko, skolesaker, godteri, aviser, ukeblad, tapet og gulvbelegg, nål og tråd, garn og bensin, hammer og spiker – vi må stoppe, for listen blir nesten uendelig. Og hvis man ikke hadde penger å kjøpe med, kunne man strikke votter eller vanter, eller lage en rokk og bytte i melk, mel og smør og annet man trengte. Det var mange på Hovin som tjente seg ekstra kroner ved å strikke plagg som de solgte til butikken.

I butikkens store kjeller er det en svær bakerovn. Der er bakeflaten – eller herten, som det heter – over 6 m2 stor. Det kan bakes over 100 brød i den på en gang. Bakerovnen er restaurert og kan brukes den dag i dag. Den var ferdig bygget før 1934 og ble brukt for å bake brød, boller og kaker frem til 1959.

Det ble tidlig kjøpt sykkel, bil og lastebil for å hente inn og frakte ut varer. På 1930-tallet inviterte Midttømme alle husmødrene på Hovin ut til søndagstur til Orkdal. Det var i bilens ungdom. Mange kjørte kanskje sin første tur med bil – og ikke med hest og vogn – den dagen.

Like bortenfor butikken og stasjonen renner elven Gaula. I august 1940 var det en skrekkelig stor flom i Gaula, etter en våt og regntung sommer. Det er nesten ikke til å tro, men vannet gikk omtrent en meter opp på veggene i andre etasje av butikken! Da tapte Midttømme omtrent alt de hadde av varer. Sagbruket som butikken eide, ble helt ødelagt. Men butikken greide seg, heldigvis, og sagbruket ble startet opp igjen på andre siden av elven. Det finnes den dag i dag, like ved E6. Vet du hva det heter og hvor det ligger?

Om somrene var det flere enn 30 ansatt på butikken, om vinteren omtrent femten. Mange fikk arbeid der rett etter konfirmasjon. Det er flere på Hovin idag som var ansatt der på 1950- og 60-tallet. De forteller at de ansatte hadde det veldig trivelig og godt i arbeidet sitt på butikken.

Tekst: Kristine Kaasa Moe

Fra 1919 til 1921 holdt skolen til i den gamle fastskolen på Søberg. Melhus kommune sørget for gratis leie, strøm og varme. Vinteren 1921 – 22 var Kotsøy midlertidig oppholdssted, mens man ventet på at den nye skolen på Gimse skulle bli ferdig. Utover 1922 foregikk det en storstilt dugnad for å få reist hovedbygningen. Sommeren var regnfull, men arbeidet gikk radig og bygningen vaks. ” Sume trudde det bar opp i skyene. Men me heldt oss heile tida på jorda”, minnes Holdhus, den første styreren på skolen. Bonde Anton Gimse var allestedsnærværende arbeidsleder. En praktiker og et arbeidsjern av de skjeldne, fortelles det. ”Sto arbeidet i stampe, sette han fart på. Tvila sume, so trudde han. Og lass på lass kom opp bakken på hans kommando. Sist på ser det ut som ei levande maurtue på byggjeplassen. Men på toppen står formannen i byggjenemda. Og når han segjer: ”ga!” so går dei, og når han segjer ”kom!” so kjem dei, skriver Olav M. Holdhus om denne tida. Åpningen ble en feststund. Med taler, allsang og musikk – pianomusikk, ved hjelp av nyinnkjøpt piano fra Melhus mållag til kr 65,00.

Den gamle hovedbygningen på Trøndertun er i dag ett av de få byggene i Trøndelag som fremdeles har seteritak med en tilbaketrukket loftsetasje, en takform som var svært populær i Trondheim på 1700-tallet. Både Svaneapoteket (Sommergården) og Harmonien hadde seteritak. Takformen er kjent fra Sverige hvor den omtrent hundre år tidligere ble brukt for å gi adelens sete-gårder en mer staselig husform.

Sist på 1980-tallet startet skolen opp med rockelinje. De gamle undervisningssalene og elevrommene i hovedbygget ble gjort om til lydstudio og musikk-øverom. Dette representerte et helt nytt musikktilbud i landet og skapte en voldsom debatt. Ikke bare innen folkehøgskolelandskapet, men også i musikkmiljøet. Kunne man sette en antiautoritær og opprørsk musikkform som rock på skolebenken? Det var delte meninger om dette og frontene var steile. Skolen fikk mye kritikk for sitt valg, men argumenterte med at dette var å ta ungdommens valg av musikkform på alvor. Tilbudet ble en stor suksess og etterhvert kom flere av skolene som hadde kritisert Trøndertun for sitt valg, opp med samme tilbud.

Trøndertuns faglige profil i dag er dans og rytmisk musikk. Skolen har et meget godt renomé og flere anerkjente høgskoler og universiteter både i Norge og utlandet legger audition til Trøndertun for å kapre seg dyktige elever herfra. Over 80 ganger er elever og lærere fra skolen nominert/blitt tildelt Spellemannsprisen.
Ukentlig har skolen besøk av norske og internasjonalt kjente artister.

Trøndertun folkehøgskole fungerte helt fra starten som et kultursenter og en møteplass i lokalmiljøet, og målet er at skolen også i framtiden skal kommunisere godt med omgivelsene. Få steder i landet er bygda og folkehøgskolen ett som i Gauldalen. Bygdefolket kjenner skolen og skolen kjenne bygda. De som har stått i spissen for denne skolen gjennom årene, har hatt en levende kontakt med bygdefolket. Det gjelder både rektorene, lærerne og de øvrige ansatte. De har hentet inspirasjon fra bygdene og bygdene har fått åndelige impulser tilbake fra skolen.

Tekst: Ronald Nygård

Det har etter hvert blitt mer og mer klart at stiene som vi kan følge fra Horg Bygdatun ligger i et helt unikt område med uvanlig mange synlige spor fra forhistorisk tid, f.eks. gravhauger, gamle ferdselsårer og helleristninger. I dag vet vi at Foss er en av de mest omfattende helleristningslokalitetene i Trøndelag og Midt-Norge. Nærmere 50 (!) enkeltfelt med slike forhistoriske figurer er kjent. De mange kulturminnene forteller oss blant annet at Foss har vært et sentralt sted allerede i bronsealderen (1800-500 f.Kr). Trolig var det mye trafikk langs det vi omtaler som «kulturstien» allerede for 2500-3000 år sia! Tidligere gikk det også en «kunnskapssti» langs den gamle jernbanelinja i Gaulfossen, men etter mange ras er denne lagt ned inntil videre. Det er fortsatt mulig å besøke fossejuvet som har vært en kanal for Gaula helt sia siste istid. Våren 2018 ble det oppdaga helleristninger like ved kanten av fossen. Disse kan dateres til yngre bronsealder (1100-500 f.Kr.) og viser at Gaulfossen har vært et hellig og kraftfullt sted blant folket i området.  

Tekst: Kjell Andre Brevik