Før og nå

«Mellom åsene Hoksteråsen og Kvernåsen mellom Broka og Benna går et gammelt vilttråkk der en ennå kan se spor etter dyregraver.» Dette skrev lokalhistoriker Harald Langås i årsskriftet Melhusbyggen i 2007. Det var kjentmann Martin Grøtte som først gjorde Harald oppmerksom på «Fangstgropa i Brudalen». Lokalt har dette fangstkulturminnet altså vært kjent svært lenge, – ja, kanskje helt sia siste elgen gikk i fella. Én av årsakene til dette kan være at stedet fortsatt regnes som en utsøkt jaktpost. Antakelig er dette òg grunnen til at det er rydda skog i ei glenne akkurat der hvor fangstgropa er plassert, hvilket bidrar til at den er veldig synlig for den som vil oppleve lokaliteten.

Før elektrisiteten gjorde sitt inntog her på stedet, var det hest og folk som sto for drivkrafta, og tran­lampa og «Petromax lampa» som sørget for belys­ningen. Rett nok var det i enkelte småelver og bekker «kvennjkaller» som skaffet kraft til tømmerskur, mal­ing av korn til mel og stamping til vadmel, men det var bare når det var stor vassføring at dette var mulig. Men så kom elektrisiteten til regionen, og hovinsbyggene startet med å bygge kraftverk i de relativt få og små vassdragene i bygda.

«Gyllverket» med vasskraft fra Gylla ble bygd i 1912 og var i drift fram til1966. Dette var den desidert største produsenten av elektrisk kraft i bygda. De hadde abon­nenter både i Gyllråa og i Krogstadgardan . Effekten i verket var på 40 KWh. Verket leverte strøm til både «Gyllsaga» og «Stenbruddet » sør for Hovin Stasjon. Det kunne nok til tider være stor belastning  på  verket, og stadig hadde lyspærene et rødlig skjær i stedet for det lysegule.

Yngre bronsealder ble gradvis avløst av den perioden som kalles førromersk jernalder. Dette blir ofte betraktet som et «mørkt» kapittel i Norgeshistoria fordi vi vet så lite om både samfunnsorganisering og hvordan folk levde, – i hvert fall sammenligna med tida før og etter. En viktig årsak til at vi vet så mye mindre om menneskene i Melhus i førromersk jernalder er at de etterlot seg svært få spor i form av gravfunn. Så sent som i 2019 fant det sted ei omfattende arkeologisk utgravning i grenda Gyllråa lengst sør i Melhus kommune. Oppå et berg tett ved E6, med utsyn over Gaula og elveslettene ble det påvist spor etter begravelser gjennom nesten tusen år. Alle de døde hadde blitt brent på likbål, så dette var en lokal gravskikk som varte veldig lenge. De første gravene ble anlagt mot slutten av bronsealderen, men i overgangen til førromersk jernalder og et stykke inn i denne perioden ble ei gruppe med runde steinlegginger av flate heller plassert i et felt tett ved de eldste gravene. Disse sirkulære steinleggingene markerte gravplassen til menneskene i dette området. Det ser ikke ut til at de døde fikk noen gjenstander med seg i grava. Dette var mer utbredt i bronsealderen og kan tyde på at folk hadde fått nye ideer om livet etter døden.

Den første organiserte fotballaktiviteten startet opp i Melhus i 1910. Videoen viser litt av historien om de baneanleggene fotballen i Melhus idrettslag har hatt fra 1910 og fram til 2020, Bortenenga, Hofstadsanda og Gruva. Ser en på de anleggene Melhus Fotball har i dag må en bare bli imponert over den dugnadsinnsatsen som er lagt ned i tiår. En god og sterk dugnadsånd vil også være viktig i årene framover for å holde klubben flotte baneanlegg i topp stand og for å videreutvikle den.

I annen halvdel av 1800-tallet begynte utenlandske turister å interessere seg for den vakre naturen og de rike forekomster av fisk og vilt som fremdeles fantes i Norge. Thomas Bennett ga i 1859 ut Handbook of Norway, og grunnla reisebyrå i Oslo i 1849. De første engelske turistene på 1800-tallet klatret i fjell, fisket, jaktet og gikk lange fotturer. I begynnelsen så nordmenn med undring på dette. Det oppsto et ordtak: «Anten er han spikande galen, elder so er han engelskmann». Laksen har alltid spilt en stor rolle for flere av gårdene langs Gaula, og fra 1800-tallet og fram til første verdenskrig var det lakselordene fra England som valfartet hit etter den eksklusive fisken. Etter dette var turismen dalende en periode, men etter 1945 har det vært en eksplosiv vekst i reiselivet, det gjelder både turisme inn til landet og nordmenns feriering utenlands.

Tekst: Ronald Nygård

BRONSEALDEREN 1800 – 500 f.kr. 

Inntil 2017 visste vi i grunnen veldig lite om bronsealderen i Melhus. Det lille vi hadde av kunnskap var hovedsakelig basert på funn av bosetningsspor i form av stolpehull fra bygninger og kokegroper der det ble tilberedt mat. I tillegg hadde vi kjennskap til en del felt med helleristninger eller bergbilder spredt fra Rødde i nord til Foss i sør, men det er vanskelig å datere figurer som er hogd inn i stein … 

Så i 2017 kom altså vendepunktet som kom til å forandre vårt syn på denne delen av den lange Melhushistoria. I forbindelse med det skal bygges ny E6 på vestsida av Gaula mellom Lundamo og Hovin ble det brukt gravemaskin for å avdekke et stort jorde ved gardsbruket Sandbrauta. Under et opptil 3 m. tykt lag (!) med leire kunne arkeologene begynne å rense fram både kokegroper og stolpehull fra hus, men de gjorde nok ekstra store øyne da det dukka opp ei gravrøys med bevarte bronsegjenstander inni. Like ved denne røysa av runde elvesteiner lå det andre begravelser i form av brente bein under flate hellesteiner. I tilknytning til gravfeltet ble det funnet til sammen sju flyttbare steiner med helleristninger som viste en båt, en fotsåle, skålgroper og en menneskefigur!