Steinalder
Steinalderen
Steinalderen i Norge deles inn i eldre steinalder (10 000–4000 f.Kr.) og yngre steinalder (4000–1800 f.Kr.)
Steinalderen strekker seg over et hav av tid, men merkelig nok er det likevel den delen av Melhushistoria som har etterlatt seg færrest spor i landskapet vi bor i. En gang iblant dukker det tilfeldigvis opp en steingjenstand som gjør oss oppmerksomme på at det har bodd folk her lenge før de første bronsene glitra i sola.
Sommeren 2019 fant laksefiskeren Tom Olav Skarpjordet fra Gudbrandsdalen en snodig stein midt utpå ei elveør i Gaula ved Gyllan lengst sør i Melhus. Han tok med seg steinen hjem og viste den fram til en fylkesarkeolog på Lillehammer. Hun het Torill S. Nygard og hadde vokst opp på Melhus! Torill kunne begeistret fortelle den nysgjerrige finneren at dette var ei såkalt skafthulløks fra slutten av steinalderen. Opprinnelig har et solid treskaft sittet fast i øksehodet. Steinalderøksa har nå kommet tilbake til Trøndelag, men hva kan den si oss om steinaldermenneskene i Melhus? Tom Olav fant øksa i elva tett ved Gyllgrenda. Året før, i 2018, fant arkeologene en del av ei lignende øks under utgravninga like ved, og takket være skikken med at folk leverer inn slike spennende funn til museene, vet vi at det også ble funnet i skafthulløks i ei myr i samme område for over hundre år sia. Det må bety at det har bodd mennesker på denne plassen i tida rundt 2000 f.Kr. Under gravene som ble undersøkt på Gyllan i 2018 dukka det blant annet opp spor etter jordbruk. Kull fra den eldgamle matjorda ble datert til yngre steinalder, så nå vet vi at noen av de tidligste bøndene i Melhus holdt til i de solrike bakkene på Gyllan. Selv om vi ikke har bevis for det enda, tenker vi oss at disse bøndene også hadde kyr og sauer som beita rundt boplassen. Bevisene ligger fremdeles gjemt i jorda!
Vi har mange enkeltfunn fra yngre steinalder i Melhus. Observante folk har for eksempel oppdaga økser på steder som Holem ved Melhus, Bortn ved Ler og på Lyngen ved Lundamo. Andre steder har vi dateringer fra steinalderbøndenes kokegroper, og på Skjerdingstad har arkeologene til og med funnet rester av langhus fra siste del av steinalderen. Felles for alle disse stedene er at de ligger mye høyere enn Gaula slik at elva ikke har fått muligheten til å skylle vekk alle spor. Neste gang du går langs en nypløyd åker med elva på trygg avstand må du følge godt med. Kanskje du er den neste heldige finneren av ei øks eller en pilspiss fra steinalderen?
Tekst: Kjell Andre Brevik
Ressurser:
Norgeshistorie: https://www.norgeshistorie.no/yngre-steinalder/
Dekorasjon og symbolikk på skifergjenstander: https://spormagasin.no/2020/02/dekorasjon-og-symbolikk-pa-skifergjenstander/
Når ble Norge et bondeland? Egentlig? : http://www.norark.no/innsikt/nar-ble-norge-et-bondeland-egentlig/
Vertshuset Høvdingen
Vertshuset Høvdingen
Omkring 1915 kom svensken Karl Petter Gustafsson til Norge. Han var ullspinner. Han etablerte seg på Rønningen i Melhus, der han kjøpte et uthus. Huset han holdt til i brant 1918. Gustafsson bygde senere nytt spinneri på tomt fra Melhusgården, denne gang i mur. Her var Melhus Ullspinneri i virksomhet til 1939. De vanskelige trettiåra gjorde at Gustafsson måtte innstille virksomheten. Huset ble da ei tid brukt som mjøllager, inntil tyskerne kom og la beslag på bygget. Etter krigen fortsatte ullspinneriet å være i Forsvarets eie, som en del av Melhus leir. På 1970-tallet ble de militære aktivitetene konsentrert til austsida av E6. Ullspinneriet ble solgt til Willy Fjorden og Rolf Evjen, som renoverte huset for å bruke det til restaurant og selskapslokaler. Etter en navnekonkurranse ble stedet nå kalt Vertshuset Høvdingen. Høvding-navnet er etter sagaens mektige melhusbygger, som f. eks. Asbjørn av Medalhus og Einar Tambarskjelve.
Karl Petter Gustafsson kom fra sørlige Sverige. Han bygde ullspinneriet i en arkitektur han kjente fra sine heimtrakter, i en dansk-svensk stil. Derfor hadde huset det karakteristiske store og skrå taket, slik at veggene på langsidene av huset bare når en etasje opp, enda huset var i to etasjer. Byggestilen har senere smittet over på Melhus skysstasjon, der en har tatt igjen noe av trekkene fra Vertshuset Høvdingen, som ble bygd som ullspinneri i 1920. Huset ble revet i 2013.
Tekst: Åsmund Snøfugl
Istid
Istid
16.000 f.kr.
Under istiden fram til ca 9000 f.Kr. lå en to til tre tusen meter tykk iskappe over dalen. Oppå denne gikk mammut.
Fra siste ISTID har vi synlige eksempler på hvordan isen har formet landskapet gjennom terrassene på Hovin og Gimse. Tar vi turen opp til toppen av sandtaket på Søberg, 170 meter over nåværende havnivå, kan vi plukke skjell som synlige bevis på den kraftige landhevningen som har funnet sted.
Siste istida startet for omkring 70.000 år siden. Landet var dekt av is, men sannsynligvis stakk noen nunataker (fjelltopper) opp gjennom isen på Vestlandet og i Nord-Norge. Klimaforandringer for ca. 15.000 år siden gjorde at de enorme ismassene startet å smelte. Klimasvingninger i denne perioden gjorde at isen vekselvis trakk seg tilbake, rykket frem, eller lå i ro. Utenfor isen ble det avsatt store mengder sand og grus, enten som morenerygg eller som store, flate deltaavsetninger i hav og fjorder fremfor brefronten. Landet ble presset ned av den enorme isvekten. Etter hvert som iskanten trakk seg tilbake, fulgte havet etter. Områder som i dag er tørt land, lå i en periode under vann/hav.
Da isen smeltet, startet landet å heve seg igjen. Landet hevet seg mest i de indre strøk, der isen hadde vært tykkest. Det høyeste nivået havet stod på, kunne være over 200 meter over dagens havnivå (marin grense). De siste isrestene smeltet vekk for ca. 8500 år siden. Fra 8000 til 5000 år før nåtid, var klimaet gunstigere, og fjellområder som i dag er nakne, var dekket av skog.
Gaula og de sju Nordtømme-terrassene nord for Hovin. Landskapet viser den etappevise landhevningen etter siste istid. Foto: Jon Arne Sæter