Sagabygda

Selve lovområdet omfattet de to enhetene Uttrøndelag og Inntrøndelag, som hver var delt i følgende fire mindre fylker: Inntrøndelag;   Skeynafylki, Eynafylki, Verdølafylki og Sparbyggjafylki. Uttrøndelag; Strindafylki, Stiordølafylki, Gauldølafylki og Orkdølafylki. Disse åtte fylkene utgjorde kjernefylkene i tingsambandet for Trøndelag. Senere kom Raumsdølafylke, Nordmørafylke og Naumdølafylke til.  Fra hver av de uttrønderske fylkene kom det 60 nemndmenn og 40 fra hver av de inntrønderske.

Frostadtinget var altså et representasjonsting og nemndmennene ble oppnevnt av de enkelte fylkene. På 1100-tallet fant tingsamlingen sted på petersmesseaften 28. juni. Senere, på 1200-tallet ble den flyttet til botolvsmesseaften 16. juni. Altså mellom vår- og høyonn. I tillegg til denne samlingen, ble det holdt tingsamlinger i hvert av fylkene og bygdeting for enda mindre geografiske enheter. Hvor disse siste lå, er usikkert, men vi vet at på Tislauan i Melhus ble det holdt tingsamling.

Sannsynligvis har det eksistert tingsteder, tingsamlinger og hevdvunnen rettspraksis allerede før middelalderen. Men dermed er det ikke gitt at Frostadtingsloven slik vi kjenner den, har vært overlevert muntlig i flere generasjoner før den til slutt ble nedskrevet i middelalderen. De fleste historikere mener nok at de norske middelalderlovene kom til etter initiativ av konge og kirke.

Hvilken funksjon hadde dette og andre ting?  På tinget ble det kunngjort avtaler om kjøp og salg av jord og her ble det også avsagt dom i forbindelse med lovbrudd som tyveri og drap. Bygdetingene kunne kalles sammen på så kort varsel som fem netter. Tinget oppsto med andre ord som resultat av behovet for et fellesorgan som kunne fatte avgjørelser eller gi råd i forbindelse med konfliktløsing og behandling av saker som hadde betydning for fellesskapet.

I Håkon den godes saga i Snorres Heimskringla, møter vi den mektige høvdingen Asbjørn fra Medalhus. Her er han framstilt som talsmann for trønderbøndenes motstand mot kongens forsøk på å innføre kristendommen til landet. Kanskje fant dette munnhuggeriet mellom konge og bønder på Frostadtinget sted på 950-tallet en gang. Og da er vi inne på en interessant funksjon; var det slik at tinget etter hvert representerte en motvekt mot kongenes forsøk på å innføre enekongevelde? At for eksempel Olav-kongene etter hvert så at de måtte redusere tingenes makt for at de selv skulle kunne styrke sentralmakten? I så fall representerte tingene etter hvert en tidlig-demokratisk motvekt mot forsøkene på å innføre enekongeveldet. Et slags folkestyre med andre ord. Og at ikke bare Asbjørn av Meldalhus, men i særlig grad Einar Tambarskjelve på sine gamle dager, forsvarte tingenes innflytelse mot en voksende sentralmakt. Da fortjener Einar absolutt sin plass på Rådhusveggen, hvor kommunestyret jo nettopp representerer lokaldemokratiet.

Tekst: Roland Nygård

Frostatingsseglet er eit segl som syner kong Magnus Lagabøte på St. Hansdag i 1274 medan han sit på trona og gjev lagmannen for Frostatinget den nye Frostatingslova. Tingbøndene – tre stykker – står til venstre for kongen, kongen i midten med krona på hovudet og septeret i handa, og med den norske lova under føtene. Nedst i seglet er det to bogeskyttarar; den eine siktar på eit ekorn, medan den andre siktar på ein fugl. Både ekornet og fuglen sit i kvart sitt tre.

Teksten er hentet fra Wikipedia.

Sigrid 

var i følge Flatøybok datter av den mektige Erling Skjaldsson på Sola. Og vi vet at Einar og Erling, som de to mektigste menn i Norge, var uvenner. Hvordan kunne det henge sammen? I en tått i Flateybok fortelles følgende: (Tått – anekdotisk fortelling) 

Som datter av Erling Skjaldsson var hun i oppfostring på Karmøy på Avaldsnes. 

Oppfostring ble brukt for å knytte bånd mellom innflytelsesrike slekter, og Sigrid spiller en viktig rolle både ved at det knyttes viktige bånd mellom Erling Skjaldsson og storbonden på Avaldsnes gjennom oppfostringen. Olav den hellige satte derimot Tore Sel som sin årmann på Karmøy og plasserte Sigrids fosterfar på et mindre betydningsfullt sted lenger nord. Nærmere bestemt Stor-Fosna. Dermed kom Sigrid langt bort fra sin familie på Sola. En dag observerte hun et flott skip ved kai. Det viste seg at føreren var Eindride, på veg sørover. Hun øynet håp om å få besøke faren og slekta på Sola og ba om skyss. På veg fikk de imidlertid sånn motbør, at de måtte snu og vendte nesen heim igjen til Gimsan, hvor Einar Tambarskjelve satt ifølge Flateybok. 

På vegen måtte de ta landligge på grunn av stormen, og la seg inn i et båtnaust.  

Einar Tambarskjelve mislikte Eindrides kontakt med Sigrid. Men Eindride og Sigrid ble gift  

og det knyttes viktige bånd mellom to av landets mektigste høvdingslekter på Sola og Gimsan. 

Bergliot 

Hva vet vi mer om Bergliot enn at hun var datter av Håkon Jarl, søster til Eirik og Svein jarl og altså gift med Einar Tambarskjelve? Sagaen forteller at hun bragte med seg stort medgifte i form av mange gårder bl.a. i Orkdal, inn i ekteskapet med Einar Tambarskjelve. At hun bidrog til forsoning mellom Eirik jarl og Einar, som hadde kjempet på hver sin side i slaget ved Svolder. Og at hun egget til hevn over ektemannens og sønnens død i Nidaros. 

Tora 

blir vi kjent med som frillen til Håkon jarl. Som «Den kjæreste vennen hans». Som den som tar på seg å skjule jarlen og hans trell i grisebingen på Rimol, i følge Snorre og Ågrip. 

Ragnhild Lundesola 

er gift med bondehøvdingen Orm Lyrja på Bunes, Singsås. Hun blir oppsøkt av mennene til Håkon jarl, som er på veitsle i Melhus og ønsker henne som halmhygge mens han er der. Dette skaper harme, ikke bare hos gemalen, men i hele bondeflokken, og resulterer i at det sendes ut hærpil med oppfordring til kamp mot jarlen. Ragnhild nekter da også å etterkomme jarlens påbud, og forlanger at i så fall skal også Tora møte. 

Her settes altså både Orm Lyrjas ære og Ragnhilds dyd på spill. Og Ragnhild spiller samme rollen som Bergliot, ved at hun egger mennene til strid. 

Mer får vi ikke høre om Ragnhild. 

Jo forresten, i Heimskringla skriver Snorre at hun var datter av Bergtor på Lunde. Altså ulikt det som står i Flateybok. 

Og dette er i grunnen alt sagaen forteller om disse kvinnene. 

Men setter vi sammen dette med annen kunnskap om kvinnenes rolle i vikingtid som vi kan lese ut av de ulike sagaene, tegnes et mer mangfoldig bilde. Kvinnene i vikingtiden spilte ikke bare en passiv rolle. De var aktive samfunnsaktører.  

Hvilke sosiale posisjoner kunne kvinnene inneha?  

Hvilke muligheter og rettigheter hadde de?  

Og kunne de være mektige på samme måte som mennene? 

Kjønsrollene. 

Kjønnsrollene var patriarkalsk definert, slik at mannen sto over kvinnen i sosial status. Vel og merke innenfor samme samfunnsklasse. Kvinner ble giftet bort, og arv gikk fra far til sønn. Men selv om vikingetiden generelt sett var et mannssamfunn, hadde kvinnene forholdsvis store rettigheter. Og de hadde en friere stilling og mer de skulle ha sagt enn de fikk etter innføringen av kristendommen. I sagaene ser vi stadig hvorledes menn lar seg påvirke både av hustruene sine og andre kvinner. I det gamle ættesamfunnet hadde kjønnene sine klart definerte oppgaver. På en tradisjonell gård var kvinnen den nestkommanderende etter mannen. Et symbol på hennes verdighet som ‘husfrue’ var nøklene hun bar om livet. Mannen kunne i lange perioder være borte fra gården, mens konen styrte gårdsdriften. Dette skapte sterke og selvstendige kvinner som visste hvordan de skulle få det de ville ha.
I islendingesagaene blir mennene gjerne framstilt som modige, stridsdyktige og kloke, med godt utseende og kvinnene som vakre og kloke og av og til som stridige. Ofte er det kvinnene som egger mennene til kamp, slik Bergliot gjør ved Einar og Eindrides død i Nidaros. Slik setter de konfliktene i gang. 

Å bli høyt aktet var like viktig for kvinner som for menn og mennene viste kvinnene stor respekt. Ansikt til ansikt forførte mann og kvinne hverandre. I før-kristen tid var kvinner mye friere seksuelt og unge jenter tapte ikke ansikt, selv om de fikk barn før de ble gift. I det hele gir både arkeologi og ny forskning et mer nyansert bilde av hvilke roller menn og kvinner spilte i vikingtidssamfunnet enn vi hittil har forestilt oss. Menn og kvinner kunne ha overlappende roller og funksjoner og være involvert i mange av de samme aktivitetene. 

Fram til nå har det vært hevdet at kvinnene arbeidet innomhus og mennene utomhus. Nyere forskning har imidlertid vist at bildet ikke er fullt så enkelt. Selv om mye tyder på at kvinnene hadde ansvaret for tekstilproduksjon og menn for grovsmedarbeidet, er det ofte vanskelig å finne bevis for klare kjønnsskiller i arbeidslivet. Med bakgrunn i arkeologiske funn, er det for eksempel mye som tyder på at også kvinner drev med handelsvirksomhet. Det er nemlig også funnet kvinnegraver med handelsutstyr som vekter og vektlodd. Og Oseberggraven, som er den rikeste og mest spektakulære graven fra vikingtiden vi har i Norge, var ikke en mannsgrav, men en kvinnegrav. Med to kvinner som må ha hatt stor makt og innflytelse.  I sagaens livfulle skildring av dramaet på Gimsan møter vi den mektige husfruen Tora. Men vi hører ingen ting om mannen. Kanskje var han død og enken Tora hadde tatt over hans roller og oppgaver i samfunnet? Dette er spørsmål som er viet større oppmerksomhet i senere studier av vikingtidens kjønnsroller. Men gravfunn viser at en del klare forskjeller fantes. Størsteparten av våpenfunnene er funnet i mannsgraver, mens funn av smykker hovedsakelig finnes i kvinnegraver.  

Det er liten tvil om at gården var sentral. Her hadde de fleste sin bo og arbeidsplass og den posisjonen en person hadde her, speilet også hans og hennes autoritet. Og vikingkvinnene hadde en mye sterkere posisjon enn hva kvinner hadde andre steder i Europa. Kvinner kunne også drive med ting som ikke var knyttet til gårdsdrift og kvinnehåndverk. De kunne være prestinner og håndverkere. De kunne drive med handel og være skalder. Kanskje var de også krigere?  

I sagaene møter vi sterke, stolte og uavhengige kvinner, mange av dem blir beskrevet som både viljesterke, manipulerende og kompromissløse. Det virker som de er blitt oppdratt til å være både selvbevisste og makthungrige. Samtidig ser vi at unge kvinner blir giftet bort for å bekrefte allianser mellom familier. Man skulle tro at de hadde fått en oppdragelse som la vekt på lydighet og selvoppofrelse. Det kan virke som det er et motsetningsforhold mellom disse to rollene som vikingkvinnene skulle passe inn i. Er dette to helt forskjellige rollemodeller? Eller kan det være at kjønnsrollene i vikingtida var mye mer komplekse enn man får inntrykk av gjennom det bildet som vanligvis tegnes av menneskene som levde for 1000 år siden? 

Det finnes noen utenlandske samtidsberetninger som beskriver vikingkvinner. De fleste av dem, både vestlige og østlige, er sjokkerte over den friheten som de skandinaviske kvinnene har: En konge kunne aksepteres som kongsemne, selv om det bare var kongelige forfedre på mødrenes side. Kvinner kunne arve jord etter sine barn som døde uten etterkommere. En kvinne kunne også arve jord etter sine foreldre, selv om hun bare fikk halvparten så mye som brødrene sine. Dette skyldes trolig at kvinnen også fikk en medgift fra foreldrene. Denne medgiften brakte hun med seg inn i ekteskapet. Mannen gav henne en tilsvarende sum i morgengave. Begge deler ble kvinnens eiendom ved en eventuell skilsmisse. 

Sagaene beskriver som tidligere nevnt kvinnene som sterke, stolte, uavhengige og hevngjerrige. I sagaen møter vi også kvinner som egger menn til å ta hevn for å opprettholde familiens ære. Et eksempel er Bergliot som oppildner sine menn til å hevne drapet på Einar Tambarskjelve og Eindride. Men kvinnene selv stod ikke i fare for å miste livet på grunn av spørsmål om ære. Tvert imot; en mann som la hånd på en kvinne hadde tapt sin ære og brakt skam over sin slekt. 

Kryssing av kjønnsgrensene. 

Noen ganger viser det arkeologiske materialet at både menn og kvinner kunne krysse kjønnsgrensene. Det er funnet mannsskjeletter med kvinnelige gravgaver og kvinneskjeletter med mannlige gravgaver. Det er til og med funnet menn gravlagt i kvinneklær. Hvorfor? Var de transvestitter? Var de sjamaner? Vi vet ikke. 

Kvinnelige krigere. 

Kvinner som slåss blir i den norrøne litteraturen betegnet som valkyrjer eller skjoldmøyer og var en del av vikingtidas mentale univers; vi møter dem både i litteraturen og i kunsten. Men har disse kvinnelige krigerne eksistert i virkeligheten? Det finnes utenlandske samtidskilder som forteller om kvinnelige skandinaviske krigere. En irsk krønike, The war of the Irish with the foreigners, fra 1100-tallet, forteller om en kvinnelig kriger som ble kalt The Red Maiden. Hun ledet en av vikingflåtene som angrep Munster på 900-tallet. En gresk historiker (Johannes Skylitze ) fra siste del av 1000-tallet, forteller at den skandinaviske herskeren i Kiev angrep Byzantine i 971 hvor han led nederlag. Seierherrene ble forskrekket da de så bevæpnede kvinner blant de falne vikingene. Et annet eksempel er en ridende kvinne med spyd  

Ble en kvinne tvunget inn i et ekteskap, ble resultatet ofte skilsmisse. Eller at ektemannen døde! Kvinnen bragte med seg en medgift inn i ekteskapet og av mannen fikk hun en morgengave som tilsvarte denne verdien. Begge deler ble kvinnens eiendom. Flere av kvinnene vi møter i sagaen, har vært gift og skilt mange ganger. En arabisk utsending til Hedeby uttrykker forundring over hvor stor frihet skandinaviske kvinner har. Han sier at: » Retten til skilsmisse tilkommer kvinnene. De skiller seg når de har lyst til det». En arabisk dikter siterer en skandinavisk kvinne slik: «Hos oss kan en kvinne forlate sin mann om hun ikke synes om ham lenger» 

Utenomekteskapelige forbindelser.
Det var sosialt akseptert at gifte menn hadde friller/elskerinne av langvarig art. Disse kunne  være ressursrike kvinner som kom fra samme sosiale lag som mannen. Tora på Rimol var tydeligvis en slik en, og blir framstilt som Håkon jarls frille. Skulle frillen bli med barn, hadde barnet samme arverett som de barna han hadde med sin kone. I likhet med mannen, hadde trolig også gifte kvinner elskere. Men kvinnens ektemann ble derimot tilskrevet farsrollen til alle barna hun fødte. Heller ikke for ugifte kvinner førte barn utenfor ekteskapet til utstøting av familien. Og det ser heller ikke ut til at dette reduserte hennes sjanser på ekteskapsmarkedet. Fruktbarhetsriter tyder på at man så på lyst og seksualitet på samme måten som ellers i naturen, og ikke som noe skammelig, slik det ble under kristendommen.

Oppsummering 

Mye kan tyde på at kristendommen er en viktig årsak til at kvinnene ble mindre synlig i samfunnet og i historiebøkene. Den norrøne mytologien hadde rundt 140 guder, omtrent like mange fra hvert kjønn – med Frøya og Odin i spissen. Da kristendommen kom til Norden rundt år 1000 ble alle disse gudene forbudt. Nå var det bare en gud, en mann – samt en del helgener, mest mannlige men også noen kvinnelige. Og sagakvinnene lignet de norrøne gudinnene – uredde, viljesterke, promiskuøse, krigerske. Alt i alt må man si at kristendommen førte til at kvinner på flere områder mistet innflytelse og status. Kvinner ble i langt større grad underordnet menn. Det må ha vært radikalt for kvinnene som levde i overgangen mellom religionene. 

Einar ble senere gift med Håkon jarls datter Bergljot. Han deltok ikke i slaget på Stiklestad, som reaksjon på de harde vilkårene danskekongen Knut påla nordmennene gjennom Alfivalovene, stilte Einar seg i spissen mot Danskeveldet. Han spilte en sentral rolle sammen med bisp Grimkjel i helliggjøringen av Olav Haraldsson. Sammen med Kalv Arneson hentet han i 1035 heim Olavs sønn Magnus fra Gardariket og gjennopprettet dermed et selvstendig norsk kongedømme. Einar ble Magnus den godes venn og rådgiver og den mektigste høvding i landet, han dominerte helt i Trøndelag. Han kom imidlertid i et spent forhold til etterfølgeren Harald Hardråde og opptrådte som den rene småkongen i Trøndelag og unnså seg ikke engang for å trosse kongen på tinget. Snorre ser det slik at han verget retten for bøndene mot kongen. Bare ved svik lyktes det Harald å drepe Einar og sønnen Eindride i Nidaroskaupangen. Ifølge sagatradisjonen ble likene deres jordet i Olavskirken ved siden av Magnus den gode.

Tekst: Ronald Nygård

Orm Lyrja sendte hærpil utover bygdene og bøndene sluttet mannjevnt opp for å ta jarlen. Håkon rømte unna og søkte tilflukt i Jarlsdalen på Søberg i Melhus. Etter et kort opphold her, sendte han mennene sine fra seg og ba dem dra til Viggja ved Trondheimsfjorden hvor han hadde skipene sine liggende og derfra seile til Møre og møte han der. Selv gikk han over isen på Gaula, kjørte hesten sin nedi en råk og lot kappen ligge igjen slik at det skulle se ut som om han hadde druknet. På andre siden av elva gjemte han seg under en steinheller – ”Jarlshula”  i Bagøya ved Gaula – sammen med trellen sin Tormod Kark. En trell han forøvrig hadde fått i tanngave som liten gutt, i forbindelse med at han fikk sin første tann. Sagaen gir en livfull skildring av natten i Jarlshula. I Snorre heter det at :

 De to gikk inn i en heller, som siden blir kalt Jarlshelleren. De sovnet, og da Kark våknet, sa han hva han hadde drømt: En svær og fæl mann kom framom helleren, og Kark ble redd han skulle gå inn, den mannen sa til han at Ulle var død. Jarlen sa at Erlend (Håkon jars sønn) var visst drept. Tormod Kark sovnet igjen for annen gang og skrek stygt i søvne, da han våknet sa han at han hadde drømt han så samme mannen. Han kom da tilbake og ned til dem og ba Kark si til jarlen, at nå var alle sund stengt. Kark fortalte drømmen, og jarlen sa han var redd slikt spådde han ikke hadde lenge igjen å leve.

Herfra dro Håkon jarl og Kark videre opp til gården Rimol, hvor den mektige husfrua Tora, jarlens frille, bodde. I følge Snorre lot Tora grave ut en grisebinge, hvor Håkon jarl og trellen Kark gjemte seg. Til Rimol kom også Olav Tryggvason, som nettopp var blitt tatt til konge av trønderne på Øyrating i Nidaros, og i Snorre heter det:

Da holdt Olav husting ute i gården; han steg opp på den store steinen ved grisebingen. Der talte Olav til folket, og i talen sin sa han at han ville gi den mann både gods og ære som skadde Håkon jarl. Denne talen hørte jarlen og Kark. De hadde lys hos seg. Jarlen sa:”Hvorfor er du så bleik, men av og til svart som jord? Det er vel ikke slik at du vil svike meg?”  ”Nei”, sa Kark. ” Vi ble født i samme natt, sa jarlen; det blir visst ikke lenge mellom døden vår heller.” Da det ble kveld, for kong Olav bort. Og da natten kom, holdt jarlen seg våken; men Kark sovnet og bar seg ille. Jarlen vekket han og spurte hva han drømte. Han sa: ” Nå var jeg på Lade,og Olav Trygvasson la en gullring om halsen på meg.” Jarlen svarte: ”Da vil Olav legge en blodrød ring om halsen på deg om du treffer han. Ta deg i vare for det, men av meg skal du nyte godt som før; svik meg ikke.” Deretter våket de begge to, slik som den ene våket over den andre. Men mot dagen sovnet jarlen, og brått bar han seg ille, og det så hardt at han skaut hælene og nakken under seg, akkurat som han ville reise seg opp, og skreik høgt og fryktelig. Kark ble redd og tok en stor kniv av beltet sitt og stakk den gjennom strupen på jarlen og skar den ut. Dette ble Håkons bane. Etterpå skar Kark hodet av jarlen og sprang bort med det. Dagen etter kom han inn til Lade og hadde hodet til jarlen med til kong Olav. Han fortalte da det som hadde hendt mellom han og Håkon jarl, og som her er skrevet. Siden lot kong Olav han leie bort og hogge hodet av han.”

Etter sagatradisjonen drog Eirik jarl på hærtokt til Gardarike for å hevne seg på kong Valdemar, som hadde fostret opp Olav Tryggvason. Som avslutning på hærtoktet gikk han til angrep på den rike handelsbyen Aldeigjuborg (dagens Staraja Ladoga) og brente ned og ødela den store borgen ved byen. Dette skal ha funnet sted rundt år 997. Dermed fikk altså dramaet på Rimol i Melhus virkning langt ut over landets grenser.

Tekst: Ronald Nygård