Lisbeth på Nypan

På 1500- og 1600-tallet brant heksebålene i Europa. I Norge ble omtrent åtte hundre mennesker anklaget for å ha utøvet trolldom, og av disse ble om lag tre hundre henrettet for hekseri.

Lisbet Nypan, eller Elisabeth Pedersdatter Nypan (født ca. 1610, død september 1670) fra Leinstrand, ble dømt til døden for trolldom ved bålbrenning. Lisbet var gift med bonden Ole Nypan, som ble dømt til døden for trolldom samtidig, men han ble halshugd. Dette var antagelig den nest siste heksedommen i Norge hvor dødsstraff ble brukt. Saken mot Lisbet og Ole er en av Norges mest kjente heksesaker, I følge vitneutsagnene hadde Lisbet lenge hatt ry som helbreder. Folk kom ofte til henne med sykdom og lidelser. Lisbet innrømmet i retten at hun hadde brukt Guds navn for å helbrede, men hun hadde aldri brukt evnene sine til å skade noen. Hun mente at hun og mannen var blitt ofre for løgn og sladder.

I 1674 ble «Finn»-Kirsten Iversdatter brent etter en av de verste og mest omfattende trolldomsprosesser som har funnet sted i Trondhjems amt. Som tilnavnet «Finn» tyder på, var Kirsten av samisk herkomst. Hun var en fattig omstreifer som en tid hadde gått rundt i gauldalsbygdene og tigget til seg mat og truet bøndene med ulykke. Da den rettslige granskningen mot henne fant sted i Støren i 1673, ble hun dømt fra livet for unnlatelse av kirkegang samt hor. Etter en tid i fangenskap og tortur tilstår Kirsten å «ha gitt seg til djevelen og øvet trolldoms kunst». Mot slike ugudelige trolldomssynder foreskrev loven bålstraff. Før hun ble henrettet, anga hun over tretti personer fra Gauldalen, Stjørdalen og Trondheim by, både fattige og rike samt fremtredende bønder.